Nå er det lenge siden jeg har blogget.
Altfor lenge siden.
Det er fordi jeg har hatt så mye å gjøre, og rett og slett ikke har hatt motivasjon til å skrive noe...
Brems.
Men nå har jeg både tid og motivasjon.
Dagene flyr avgårde - hvor blir de av??
Jeg treffer ikke de jeg vil treffe...
De er opptatt med sitt, og jeg med mitt.
Dagene mine fylles med mange fine ting.
Sarah <3
Praksis <3
Eksamenslesing (ingen hjerte)
og sist, men ikke minst...
Bachelorskriving (ingen hjerte)
Jeg koser meg med det med <3.
Sarah er jo et kapitell for seg selv.
Hun er en bok.
Herlig bok.
Fyller livet mitt med glede og latter.
Gir livet mening.
Hun er mitt alt, og jeg er UTROOLIG stolt over at den lille (store) jenta er mi.
Hun sier så mange rare ting, de helt utroligste ting.
Det er en smart liten jente jeg har.
Hun tenker på alt.
Hun er lik sin mor.
Hun undrer seg over livet og hvorfor ting er som de er.
Jeg vil si at hun er ei veldig reflektert jente.
Smart, omsorgsfull, humoristisk, tullete, trassig, oppfinnsom, kreativ, gledesspreder.
Hun mååå bare oppleves.
Søta mi <3
Praksis er noe jeg liker.
Jeg holder for tiden til i psykiatrien.
Barnespykiatrien.
Barneposten, post 3 - utredning.
Der har vi barn i alderen 5-13 år.
4 barn kan bo på posten, da er det fullt.
Det er noen helt fantastiske barn.
De er så gode.
Men...
De sliter.
Sliter med ting barn IKKE BØR slite med.
Det er alt fra ADHD, autisme, atferdsproblemer, sosial angst, tvangshandlinger og tanker, russkader relatert til svangerskapet.
Det er helt fantastisk å få jobbe med disse barna.
Men også veldig tungt psykisk.
Hjemme har jeg ei FRISK og oppegående jente.
Fysisk og psykisk.
På jobben har jeg flere SYKE barn.
Fysisk oppegående - ja...
Psykisk oppegående - nej...
Første uke i praksis var veldig fin.
Når Sarah kom til meg, etter å ha vært hos pappaen sin, fikk jeg meg en oppvekker.
Det er altfor sjelden jeg tenker over hvor HELDIG jeg er som har et friskt barn.
Konstrastene er så altfor store.
På jobben må jeg alltid tenke over hvordan jeg skal gå frem og prate med barna.
Sier man eller gjør man noe man ikke har tenkt gjennom kan det skake disse barnas verden VELDIG.
I tillegg har vi slitne foreldre som bor der med barna.
De er helt utbrente.
Mett på livets utfordringer.
De ser ikke lyset i tunnelen.
Barn og foreldre i krise.
Familier i krise.
Livet er i ferd med å bli knust til ingenting.
Barna.
De er så skjøre. Skallet brister av ingenting hos noen av de.
De er lik et aspeløv.
Like skjørt.
Krysser man en grense man ikke bør krysse kan hele deres hverdag gå i oppløsning.
Etter å ha vært på barneposten et par uker har jeg blitt husvarm.
Jeg prater og leker med barna på samme måte som Sarah.
Vi har ei jente inneliggende på posten nå.
Autist.
Mange andre tilleggsdiagnoser.
Hun hvisker når det skal si noe.
Leser med normal stemme.
Synger klokkerent.
Svarer ukritisk på alle spørsmål - for å få det ut av verden.
Plages av tanker.
Tanker om at hvis jeg ser på henne så får hun floker og krøller i håret.
Jeg kan se over håret hennes 2 og 3 ganger... Hun takler det ikke.
Sparker og slår uten å mene det.
Frustrasjonen kommer ikke ut med ord, men gjennom fysiske handlinger.
Er vi for lenge i en aktivitet blir det for mye.
Da slår, sparker, gjeper eller dytter hun meg.
Den dårlige samvittigheten plager henne lenge etterpå.
"Jeg sparket deg ikke!!" - selvom hun vet at hun har gjort det.
Drikker jeg te eller kaffe ved siden av henne, og hun ser på meg - så "drikker jeg kaffen i øyet hennes".
Prøver jeg å stoppe henne når hun skal til å slå, så klyper jeg henne.
Den fysiske kontakten er såå smertefull for henne.
Dårlige følelser ødelegger jenta.
Tankene plager henne dag ut og dag inn.
Vi blåser bort tanker sikkert 100 ganger til dagen...
Det er så utrolig vondt å se henne. Være med henne.
Men på samme tid - det er så godt å være med henne.
Jeg får vise at jeg bryr meg, at jeg vil henne alt godt. Det er så givende!!
Dette barnet har rørt ved det innerste i meg.
Hun har fått meg til å sette ting i perspektiv.
Hun har fått opp øynene mine, sånn at jeg kan få være takknemlig for at både jeg, Sarah og mine nærmeste - familie og venner - er FRISKE!!
(De som jobber ved posten er også HEEELT fantastiske. De har tatt imot meg med åpne armer. De bryr seg om meg og gjør alt for at jeg skal trives. Min BESTE praksisperiode hittil. Psykiatrien er kanskje min fremtid... Jeg er åpen for det.)
Ellers - dagene går jo som sagt i ett, jeg rekker ikke være sosial med de jeg vil være sosial med.
Snart reiser min vakreste Siri til Afrika.
Blir borte altfor lenge.
20.november drar hun.
I slutten av februar 2011 kommer hun hjem igjen.
Kommer til å savne henne MASSE!!
Dagen er ikke den samme uten henne...
Gruer meg til avreisedagen, og GLEDER meg til hjemkomsten <3
Er såååå glad i henne <3
Før den tid er det psykiatrieksamen.
Masse stoff å sette seg inn i.
Psykiatrien er kompleks.
Så masse å lære.
Altfor masse.
Men, det går vel på en måte.
Krysser fingrene.
Bacheloroppgaveskrivingen er i gang.
Motivasjonen er ikke på topp.
Gidder ikke stresse.
Men, burde ha stresset litt mer.
Fatigue hos kreftpasienter under kreftbehandling er min greie.
Spennende.
Ikke suuperspennende.
Helt ok.
:)
Ikke mange mnd igjen til jeg er ferdig utdannet.
Skummelt.
Blir vel greit.
Med fine folk rundt meg, god musikk og trivsel så kommer man seg gjennom det meste.
Jeg er takknemlig for livet.
Takknemlig for alle jeg er så heldig å ha rundt meg.
Takknemlig for at jeg har ei nydelig datter.
Takknemlig for at jeg har GOD helse.
Takknemlig.
Takk. Nemlig.
Det var noe av det jeg hadde på <3.
Det finnes mer...men noe må man jo holde for seg selv også ;)
Ha en strålende fin søndag, godtfolk :)
Nussnuss & ponakram
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar